Av Eva-Cecilie Richardsen
Gentrifisering er et etterhvert slitt begrep. Vi bruker det for å beskrive sosiale, økonomiske og arkitektoniske endringer i gamle arbeiderklassestrøk og industriområder i byene. Områder og bygg som i en tid har hatt en bestemt funksjon, blir utdaterte og utslitte. Vi kan bare ane hva som en gang foregikk, gjennom avskallet maling, gamle skilt, aviser, lukter og rester av bygningsstrukturer. I dag er denne typen byendringer blitt vanlige. Vi fyller fabrikklokaler med kulturhus, skoler, butikker og leiligheter. Men hva skjer med rommene når vi vet at oppgraderingen skal finne sted? Hva tenker de?
Gjennom en serie koreografiske intervensjoner i 2023 og 2024 undersøker Eva-Cecilie Richardsen forlatte bygg og tomme rom i Moss. Ikke bare som del av en sosial og politisk prosess, men som en sanseøvelse. Bygg som venter på riving, restaurering eller gjenoppbygging er som «ikke-steder» å regne, men de kan likevel ha en distinkt atmosfære og inneholder mange spor fra fortida. Rommene blir som utilgjengelige lommer i tida, men både konkrete og symbolske på samme tid.
Prosjektet vil gjennom flermediale kunstneriske strategier (dans, lyd, installasjon, fotografi, arkitektur og design) og sanselige skifter, løfte frem det som løsriver, stykker opp og samler de ulike temporalitetene i bygget. Om man stiller seg inn på rommets frekvens, kan det oppstå glimt av minner, visjoner og sammenhenger som gir en forbindelse til disse tidene.
Anonyme koreografier henspiller på byggene og stedene som ‘found objects’, som muligheter for bevegelser som kanskje vil finne sted eller usynlige minner om bevegelser som har funnet sted. Koreografi finnes i våre menneskeskapte omgivelser, i arkitekturen, byggene, rommene. Den blir til i våre tanker, handlinger og forflytninger gjennom strukturene, men er også gitt oss som nedfelte kulturelle og kroppslige uttrykk. Som koreografisk grep forløser Richardsen disse bevegelsene, og får oss samtidig til å sanse rommenes væren, deres ‘ontologi’.
Bevegelsene er anonyme når de løsrives fra sin tid og spesifikke kontekst, men fanges i fotografier og installasjoner som samspiller med dansen og de funnede rommene. Som et bilde som oppstår eller et lys som slukkes, utgjør koreografien det handlingsrommet som bevegelsene settes inn i. Det anonyme er på den måten en beskrivelse av at meningen bare finnes om vi oppfatter den.
Eva-Cecilie Richardsen er utdannet i dans fra Kunsthøgskolen i Oslo, der hun våren 2016 avsluttet sin doktorgrad: «Exhibiting Choreography – exploring transmission across disciplines and discourses». Richardsen har skapt og produsert 30 forestillinger siden 1997, og arbeider frem hybride verk gjennom koreografi, dans og billedkunst.
Takk til alle bidragsytere - i stort og småttt - gjennom 2023-2024:
Amund Ulvestad, Hans Honningsvåg, Sebastian Biong, Ida Falck, Aslak Nygård, Ole Martin Meland, Niklas Adam, Boel Christensen-Scheel, Siri Ensrud, Lars-Ingar Bragvin Andresen_Texas, Else Marie Hagen, Nils T Håmo/Bauter, HC Gilje + Justin Bennett (Mikro), Ingrid Nordby, Galleri F 15 verksted, Studio Emil Nikolaisen, Carl Svensson, Helle Canavate, Widunderbar, Martin M.Sørhaug, House of Foundation, Rasmus Os, Bernt Godiksen, Fauna Eiendom, Lyse Netter, Snorre Hvamen, Ann Kristin Aas+Ronny, Janne-Camilla Lyster, Giovanni Pala, NonStop Internasjonale Teaterfestival, Carte Blanche - Nasjonalt kompani for samtidsdans, Siv-Lene Havold Stene (Borzoiene LilliMy, Snork og Mummi), Jeff Watt, Line Tørmoen, Gunnhild Mathea Husvik-Olaussen, Ferder Richardsen, Nina Vestby, Hans Torer Mamen.